Kulturminister Trond Giske hadde med seg knutepunktstatus da han åpnet Riddu Riddu på torsdag. Foto: Ole Åsheim

Torsdag var en stor dag for Riddu Riddu. Endelig fikk de den velfortjente knutepunktstatusen. Riddu Riddu er viktig. Mange har sagt det. Mange mener det. Og det er mange grunner til det. Et bevis er at til og med folk som har havnet på festivalen ved tilfeldigheter føler det.

Cyaneed

Jeg har oppdaget en ny dansetrend. Jeg så det første gang på torsdag. Jentebandet Cyaneed fra Alta holdt konsert. Og vokalisten gjorde det. I sin utfoldelse på scenen var det et dansetrinn jeg bet meg spesielt merke i. Vedig ofte løftet hun beinet. Altså slik at kneet havna høyt opp i været. Bevegelsen minnet meg veldig om når jeg gjør kneløft på Sats. Jeg kan ikke komme på at jeg har sett dette trinnet så mye i slike sceneframførelser før, og la meg det på minnet.

Jeg har tidligere deltatt på denne festivalen. Det som er særdeles bekymringsfullt er stort innslag av rusmidler, og da narkotiske stoffer. Det må et større innslag av sivilt politi som tar både brukerne og de som selger narkotiske stoffer.

Det virker som om arrangørene av Riddu Riddu ikke er særlig interesserte i å gjøre noe med problematikken. Selvsagt er det arrangørene som må betale for politi på overtid. Å stole på lokale vakter, er som om å tro på julenissen. Det er kun sivilt politi som er tillitskapene for å redusere denne type kriminalitet. Mener arrangørene at rusmiddler er en dl av den samiske kulturen?

DSC 0139 2

Harddisken er spekket med bilder fra fjorårest Riddu riddu-festival. Ingen grunn til å sitte å gnure på dem. Snurr på billedkarusellen om du vil mimre fra i fjor eller se etter kjente. Fint om andre festivalgjengere vil dele sine – både årets og fra i fjor eller tidligere.

Bildeserie med 12 bilder bla ved å trykke på pilene

Den første dagen på Riddu Riddu har gått veldig fort. Og på den korte tiden har det skjedd veldig mye. Det er gjerne sånn det pleier å være på festival. Og som debutant har jeg begynt å skaffe meg et inntrykk av hva Riddu Riddu handler om.

- Jeg lurer på hva vi fikk i gave, sa seks år gamle Aksel Lervoll Nilsen da festivalleder Ragnhild Dalheim Eriksen tok i mot en gave fra gjester fra Taiwan.

Nå sitter jeg inne i redaksjonen og venter på at pc’n min skal bli klar for festival. Klar for tre dager med noe som jeg ikke er helt sikker på hva er. Jeg har en mistanke. Et inntrykk. Forventinger. Om hva som møter meg, og pc’n, i Manndalen. Men jeg vet ikke. For jeg har aldri vært på Riddu Riddu før.

Jeg vet at det blir en intensiv innsprøytning av kultur. Og jobbing. Men hvordan er en tesermoni? Hvordan høres et Mongolsk band ut? Og kommer jeg til å skille meg ut i mengden når jeg ikke går med kofte?